En gang i blant møter jeg mennesker som forstår verden helt forskjellig fra hva jeg gjør. Hva gjør jeg da? Avviser dem som idioter, trekker på skuldrene og tenker at alt er relativt og en endelig sannhet finnes ikke, eller undersøker nærmere grunnlaget for den andre verdensanskuelsen? De to første er for lettvinte og den siste krever vanligvis masse tid og energi. Så i latskap jeg ender opp med å vingle mellom alle tre.

Det er sannsynligvis grunnleggende for mennesker å prøve å forstå verden rundt oss. Lage et mønster der vi kan plassere alt vi oppfatter rundt oss. Siden vi er sosiale dyr synes vi det er best når vi er enige med dem rundt oss i verdensanskuelsen. Vi blir enige i hvordan vi skal tolke både det vi forstår og det vi ikke forstår. Jeg tenker vi kan kalle det religion. Det meste av det som kalles religion plasserer alt vi egentlig ikke forstår i en annen dimensjon, hos guder eller andre mystiske krefter utenfor det vi kan kontrollere. Og de fleste religioner har utvalgte mennesker som vier sitt liv til å være mellommenn mellom oss og det hellige/gudene/det mystiske. For enkelhets skyld kaller jeg dem prester.

Etterhvert som vi mennesker har samlet opp kunnskap i bøker og bits er det stadig færre fenomener som ikke blir forklart på “rasjonelt vis” av en eller annen. Men fordi denne enorme mengden kunnskap er alt for stor til at et enkelt menneske kan rekke å forstå alt, så må vi stole på noen av dem som sier at de forstår det. Disse “ekspertene” er på en måte vår tids prester. De er mellommenn mellom oss og det ukjente.

Det er én stor forskjell mellom tradisjonelle religioner og dagens kunnskapstro. De fleste religioner har en begrenset mengde tekster og trossetninger som man tolker verden ut ifra. Troen på at vi kan forstå alt i verden hviler på den totale mengde kunnskap vi mennesker har produsert og den mengden øker sannsynligvis eksponentielt.

Så nå er vi på en måte tilbake til utgangspunktet. Vi forstår en del av verden rundt oss og det vi ikke forstår overlater vi til troen. Vi stoler på prestene og den verdensanskuelsen som vi har valgt som vår tro. Noen forskjeller er det kanskje. Tidligere var det naturen som var mystisk, farlig og uforklarlig. I dag stoler vi på at naturvitenskapen kan forklare det meste. Siden mengden naturlover er begrenset kan vi forstå forklaringene til prestene på Abels tårn og føle at vi også forstår naturen. At vi enda ikke forstår biologisk liv, hvordan hjernen fungerer og hva bevissthet er, ser vi ofte på som en foreløpig tilstand. Vi kommer til å mestre det også en dag, tenker vi. Å forstå hvordan menneskeverdenen fungerer er derimot stadig mer utfordrende, fordi den endrer seg hele tiden og det finnes ingen naturlover som begrenser hvordan vi organiserer oss.

Hvordan skal vi da forholde oss til denne verdenen vi lever i? Siden det er så mye vi ikke kan kontrollere, overskue eller forutsi, så plasserer vi oss ett eller annet sted på spekteret fra å tro blindt på den rådende religionen til å isolere oss og forberede oss på alt det værste som kan gå galt. Jeg er vel et sted i mellom. Jeg tror ikke blindt på alle eksperter og undersøker kritisk så mye jeg rekker eller orker. Jeg synes det virker som om det er mye som kan gå spektakulært galt; krig, klimasammenbrudd, finanskollaps, autoritære regimer… Men jeg håper at det ikke skjer med det første.

Jeg synes livet er best sammen med andre og foretrekker risikoen og tryggheten ved å være en del av fellesskapet. Hvilket fellesskap jeg velger og hvor “eksponert” jeg velger å være for følgene av en katastrofe avhenger selvfølgelig av hvor optimistisk/pessimistisk jeg tolker verden. Jeg tenker av og til at det sikreste ville være å kjøpe en gård der jeg kan drive selvberging. Men livet der jeg er nå er behagelig. Jeg tror på fellesskap og velger å delta i det uansett hvor jeg er.

Der kom det ordet “tror” igjen… Jeg følger kanskje bare den gyldne regel: Jeg forsøker å gjøre mot andre som jeg vil at de skal gjøre mot meg. Selv om jeg ikke tror at alle myndigheter, kommersielle selskaper og andre store aktører på samfunnsscenen følger regler og vil mitt beste, så ønsker jeg selv å bidra positivt og gjøre mitt. De fleste av oss kan ikke bidra med så mye mer enn det.