Stress

Hvis det var ett år jeg ikke burde være stresset så er det vel i år? Jeg har fri fra halvparten av arbeidspliktene mine, ingen forelesninger som må holdes hver uke, ingen ting å administrere. Jeg kan velge fritt hva jeg vil forske på og hvordan jeg bruker tiden min. Og allikevel…

Det er som om friheten legger et ekstra trykk på meg. Jeg har friheten til å velge, men føler ikke noen frihet til å mislykkes. Jeg er ikke født aristokrat. Jeg føler ikke at mine privilegier er en selvskreven rett. Min pietistiske bakgrunn sier meg at jeg må gjøre meg fortjent til disse privilegiene. Samfunnet gir meg friheten for at det skal kaste av seg. Jeg må gi noe tilbake. Det er en selvfølge. Men derav følger det: mer frihet, mer plikt.

Så hver gang de lange feriene her i Frankrike setter inn blir jeg mer stresset. Jeg vil jo utnytte muligheten til å være sammen med familien og oppleve nye ting. Jeg får ikke sjansen igjen til å være så mye sammen med dem. Muligheten er for god til å ikke bruke den. Samtidig øker presset fra samvittigheten og fra ambisjonene. Alt jeg burde gjort på jobben blir utsatt enda litt. Alle de gode eksperimentene. Alle de vitenskapelige artiklene som har ligget på vent i et år eller to eller tre. Alle arbeidene som skal vise at jeg er verdt friheten jeg har fått. Alt jeg vet jeg ikke får tid til å gjøre når jeg kommer tilbake til Oslo.

Jeg har møtt stressveggen før. Da jeg fikk barn kunne jeg ikke lenger sitte på jobb til jeg var ferdig med det jeg holdt på med. Jeg ble stressa og frustrert og visste hverken ut eller inn. Forløsningen kom da en kollega sa til meg en dag: “Gi slipp, Dag. Du må glømme ideen om hva du tenkte du skulle gjøre. Når klokka er fire må du si til deg selv: Ja, ja, det var det jeg rakk å få gjort i dag. Og så går du hjem og glømmer jobben.”

Jeg har ikke glømt rådet jeg fikk. Og det var heller ikke min frihetsangst som drepte overskuddet til å blogge i fred og ro om morgenen før de andre kommer på jobb. Det var en deadline. En deadline er den beste måten å tvinge meg til å møte bøygen, til å fokusere på en ting og få det gjort. Men det er også drepen for min sjelefred, indre balanse, for humøret mitt, tålmodigheten, gleden og omsorgen for andre. Den gjør meg til en tiger i bur som ikke er til å være i hus med. Når en deadline nærmer seg ser Julie helst at jeg tar inn på hotell. Det er lettere å takle hverdagen alene enn sammen med en som ikke er tilstede.

Nå er det en fordømt deadline igjen. Jeg er totalt umotivert. Det siste jeg ønsker er å øke stressnivået igjen. Jeg vil nyte de siste månedene her nede i perfekt balanse mellom arbeid, familie og fritid. Samtidig skriker arbeidsmoralen og kravene til professoren som skal hente inn penger til instituttet sitt: Du kan ikke melde deg ut! Du må søke mer penger! Så jeg får gjøre et rykk, prøve å ikke ødelegge enda en Balder-bursdag, men stå på for å ha en vinnersjanse i konkurransen. Og så får jeg prøve å gjenfinne balansen. Gå noen siste vårskiturer med Julie. Skrive ferdig den to år gamle krittartikkelen. Sykle med ungene og venner. Bli ferdig med det tre år gamle marmorarbeidet. Klatre på varme kalksteinsklipper. Gjøre eksperimenter sammen med Claude. Spise gode måltider med venner. Forberede høstens forelesninger. Huff, jeg får angst med en gang jeg begynner å liste opp det jeg har lyst til å gjøre… Jeg rekker det aldri… Hvordan skal dette gå?…

Min eneste medisin er å huske å si: “Vel, vel, så mye var det jeg fikk gjort i dag…”